Norske kommuner står overfor utfordringer som de ikke evner å løse ved å jobbe på samme måte som før. Behovet for de tjenestene som kommunene i dag leverer vil øke i framtiden, ikke minst innenfor pleie- og omsorg sektoren. En stadig eldre befolkning fører til at andelen av befolkningen som er i arbeidsdyktig alder, og som skal dekke disse behovene, relativt sett blir færre.
Kommunen kan sies å stå overfor en rekke «samfunnsfloker». Disse «flokene» er preget av å være komplekse, ved at hverken deres årsak eller løsninger nødvendigvis ligger i én sektor eller innenfor ett fagfelt. «Flokene» kan heller ikke løses gjennom standardløsninger og flere ressurser. Disse må ofte løses på tvers av sektorer, på ulike nivåer og i samhandling med lokale aktører. Dette stiller nye krav til kommunens evne til fornyelse og omstilling.
Floker kan være knyttet til sosiale og fysiske problemområder i kommunen. Det kan være nye oppgaver som kommunen påføres «utenfra», så som delegering av ansvar og nye oppgaver. Det kan også være snakk om utviklingstrekk i kommunen, som f.eks. sterk befolkningsvekst, mottak av mange flyktninger, lavt utdannet befolkning, synkende folketall, høy arbeidsledighet, tap av hjørnesteinsbedrifter etc.
Det er ikke tilstrekkelig for kommunene å tilpasse seg til denne nye virkeligheten. Effektivisering av det eksisterende tilbudet er viktig, men vil ikke alene være nok. Kommunene må finne nye måter å løse sine oppgaver på som er bedre tilpasset strukturen i de “samfunnsflokene” de står over for. Innovasjonsevne vil være en faktor for å møte og løse disse “flokene”. Innovasjon må brukes der effektivisering og utvikling ikke er nok. Like viktig som nye løsninger er også nye arbeidsmetoder og samarbeidskonstellasjoner. Innovasjon er ikke bare nye og kreative ideer, men også gjennomført forandring i form av ny praksis, nye tjenester eller nye former for samarbeid.
Også på den demokratiske arena reiser behovet for innovasjon seg. På 70-tallet var kanskje kommunen først og fremst sett på som en myndighetsutøver hvor politikerne behandlet og avgjorde saker. Så utviklet kommunene i retning av å være serviceorganisasjoner som ytte tjenester til kommunens innbyggere. Politikerrollen fikk mer karakter av å være et styre for kommunen, som i dialog med fagfolk og borgerne satte mål og definerte økonomiske rammer for virksomheten.
I de senere år har kommunens rolle som samfunnsbygger og som skaper av et lokalsamfunn kommet sterkere fram. Politikerne skal ikke bare styre kommunen men også ta på seg en rolle som ledere i lokalsamfunnet. Politikerne skal sette dagsorden og stimulere til aktivitet, også utenfor den kommunale organisasjonens sfære. Dermed kan politikerne fungere som bestillere av innovasjon fra den kommunale administrasjonen, men også innovere rundt sin egen rolle.
I videoen under forteller Lisbeth Binderup fra Skanderborg kommune i Danmark om det hun omtaler som «Kommune 3.0» som fokuserer på den nye politikerrollen.
Etter å ha sett videoen; reflekter rundt spørsmålet: Hvordan vil kommune 3.0 kunne se ut hos oss?